TENÅRINGSTID

For å finne ut av hvor norsk film/videokunst er i dag har Objektiv intervjuet tre personer som opererer innenfor feltet. Vi ber kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus, Mats Stjernstedt, om inspirasjon fra vårt naboland. Vi ber kunsthistoriker Marit Paasche, som både underviser i, skriver om og anmelder videokunst, å fortelle om kulturrådets satsing på arkivering av filmkunsten. Men aller først et intervju med kunstner Marte Vold, som mener at norsk film/ videokunst er ferdig med barndommen, og beveger seg inn i en mer pubertal fase. Hun sier kunsten og filmen nærmer seg blygt hverandre, mest i form og litt i innhold.

Tekst: Nina Strand


- Hun jobber med en oppstykket narrasjon, ofte med flere projeksjoner ved siden av hverandre, og lykkes med å skape et rikt univers av mulige handlinger og assosiasjoner, samtidig som man som publikum føler seg ”i trygge hender” rent fortellermessig. Men det er én spillefilm som er Volds aller største inspirasjon.

- Filmen Beau Travail av Claire Denis så jeg tre ganger før jeg egentlig fikk med meg den narrative handlingen. Det var likevel fantastisk å se den de to første gangene, filmfotoet, koreografien, rytmen i klippen, og handlingen som var fortalt gjennom en maskulin seksualitet. Hun har ikke laget lignende filmer siden.

Marte Vold har alltid villet bli enten filmregissør eller filmfotograf, nå er hun begge deler. - Aller først gikk jeg på Nordland kunst- og film- skole sammen med bl.a filmregissøren Ole Giæver, og vi lagde et prosjekt vi kalte for PLAY. Det var en reaksjon på det frustrerende tidssluket filmstøt- teordningen er, hvor man har en idé man vil gjøre, men så tar det tre eller fire år før man kan begynne

Etter tre år på Kunstakademiet og en utdannelse som filmfotograf på Lillehammer, vet Marte Vold hva hun snakker om. - Den nærmer seg voksenverdenen ved å ta til seg proffe folk, og mange av kunstvideoene bruker en mer narrativ fortellerstruktur enn før, men den er humørsyk som bare tenåringer kan være.

Vold mener tiden da publikum ble imponert over bevegelige bilder i seg selv, er over. - Dette er et medium som folk kjenner og forholder seg til hver dag. Mange av filmene som blir vist i et galleri er ofte snevret inn til et kunstpublikum. Og når filmene er undereksponert, varer i tjue minutter og man føler man trenger en master i kunstteori for å forstå prosjektbeskrivelsen, fungerer de ikke. Vold bruker danske Jesper Justs filmer som eksem- pel på stemningsbilder som fungerer.

- Han lager et slags levende bilde, en stemning, og jeg opplever ikke at han forteller eksakt hva som skjer, men man forstår det intuitivt. En annen av Volds favoritter er den finske kunst- neren Eija-Liisa Athila.

med innspilling. Vi lagde femti filmer på syv dager, og når man jobber sånn har man ingen ideer å kaste bort, alt ble utprøvd, for å si det sånn. Giæver fortsatte på Konstfack i Stockholm og Vold kom inn på Kunstakademiet i Oslo.

- Jeg var lenge skeptisk til meg selv som kunstner og elev, men i løpet av skoletiden tok det mer form, og det siste året fant jeg en metode å jobbe etter. Vold tror det er viktig å finne møtepunktet mellom kunsten og filmen.

- Med fare for å høres litt svulstig ut, så vil jeg si at kunsten har metoden, men filmen har uttrykket. I film jobber man ofte i veldig avsluttede prosesser, og det er egentlig bare i klippen man kan improvise- re og forandre filmen hvis man vil. I kunsten er det ikke like strengt, man kan gå fram og tilbake mel- lom opptak og klipp, siden man ikke er låst av så store budsjetter og stor stab.

Vold begynte likevel på Lillehammer etter akad- emiet, fordi hun savnet å mestre det filmtekniske. - Jeg ville forstå absolutt alt man kan med mediet, og få en bevisst holdning til de valgene jeg tar. Gjennom utdannelsen får man et analytisk forhold til bildespråket sitt så man behersker det.

Vold arbeider for tiden med en serie med dialoger som hun har skrevet på i mange år. Hennes stud- iekamerat Ole Giæver og hans kone, skuespilleren Marte Solem, er ett av parene i dialogserien.

- Jeg vil helst arbeide med folk som er par på ordentlig. Hvis du legger raffinerte ukvemsord i munnen på et par som har vært sammen en stund, så er det utrolig hvor fort det blir innlevelse og følelser med i spillet, det er en slags snarvei til gode skuespillerprestas- joner.

Vold arbeider også på en større spillefilm hun omtaler som en naturskildring fra et barns perspek- tiv. - Det er en selvopplevd historie fra da jeg var ni år og reiste til morfaren min i Sandefjord med min mor. Min mor var lege, og morfaren min var mett av dage og ville ha hjelp til å dø. Huset hadde en enorm hage, og jeg husker så godt at jeg gikk rundt ute i den fantastiske hagen, mens de to satt inne og snakket om han ville dø. Det var ingen barn der, og jeg var i en døs av tematikken inne og naturen ute. Vold ønsker ikke å lage en stor, dramatisk fortelling, men fortelle historien som hun opplevde den.

- Jeg tror det blir en poetisk film, i dette landskapet i hagen. En jente som ligger i gresset og ser på lyset, ogerendelavnoe. Forhåpentlig kommer det en spillefilm fra Vold i løpet av de neste årene, men hun har bare et par dager hver måned på egne prosjekter, resten av tiden jobber hun med andres prosjekter. Vold liker kom- binasjonen av å jobbe som filmfotograf på andres prosjekter og med egne arbeider.

- Det er et privilegium å jobbe som fotograf og bidra til å forme andre kunstneres arbeider, det gjør meg til en bedre fotograf og kunstner, sier Vold. - Jeg kan anbefale alle kunstnere å jobbe for hveran- dre. Kanskje vi kan nå middagshøyden i norsk film/ videokunst fortere på den måten?

      Back